Vi lengter etter kjærlighet. Etter nærhet, trygghet og et menneske å dele livet med. En som ser oss, forstår oss og ønsker å være en del av livet vårt. Ikke bare når livet er fantastisk, men også når det er vanskelig, rotete og helt alminnelig. Vi ønsker oss et menneske vi kan være oss selv sammen med. En som kjenner både våre sterke og sårbare sider, og som likevel ønsker å være der.
Men hvor mange av oss våger egentlig å vise hvem vi er? For det er én ting å ønske å bli elsket for den du er. Det er noe helt annet å våge å la et annet menneske bli kjent med hele deg. Å vise usikkerheten, sårbarheten og de sidene av deg selv som du kanskje har brukt mange år på å skjule.
Hva om det du er redd for å vise, er nettopp det noen kan komme til å elske ved deg?
Kanskje har du tidligere opplevd å bli avvist, sviktet eller såret. Kanskje har du åpnet deg for noen som ikke tok vare på tilliten din. Slike erfaringer kan sette spor, og uten at du nødvendigvis er klar over det, begynner du å beskytte deg. Du holder litt igjen, viser ikke for mye interesse og forsøker å kontrollere hvor mye du investerer følelsesmessig. Kanskje trekker du deg unna når noen kommer for nær, eller finner grunner til at den andre likevel ikke passer for deg.
Du forteller deg selv at du bare er forsiktig. At du har lært av erfaringene dine, og at du ikke ønsker å gjøre de samme feilene igjen. Det er selvfølgelig klokt å være bevisst på hvem du slipper inn i livet ditt. Problemet oppstår når behovet for å beskytte deg blir så stort at ingen får muligheten til å komme nær. Du ønsker kjærlighet, men gjør det samtidig vanskelig for et annet menneske å bli kjent med deg.
Du kan beskytte deg mot å bli såret. Men beskytter du deg samtidig mot å bli elsket?
Når vi dater, blir vi ofte mer opptatt av hva den andre tenker og føler, enn av hvordan vi selv har det. Liker han meg? Er hun interessert? Hvorfor har jeg ikke fått svar? Sa jeg noe feil? Viste jeg for mye? Vi analyserer meldinger, tolker signaler og forsøker å forstå hva den andre egentlig mener. Noen ganger blir vi så opptatt av å bli valgt at vi glemmer å kjenne etter om dette faktisk er et menneske vi selv ønsker å være sammen med.
For hva hjelper det at noen velger deg, hvis du hele tiden må tilpasse deg for å beholde interessen deres? Hva hjelper det å få en kjæreste hvis du ikke tør å være deg selv i forholdet? Kanskje burde vi stille oss selv et helt annet spørsmål når vi møter et nytt menneske.
Liker jeg den jeg er når jeg er sammen med deg?
Kan du le høyt, være leken og spontan? Kan du vise begeistring uten å være redd for å virke for interessert? Kan du si hva du mener, fortelle hva du føler og være sårbar uten å måtte tenke gjennom hvert eneste ord? Føler du deg fri til å være den du er, eller forsøker du hele tiden å være den du tror den andre ønsker seg? Det er stor forskjell på å forsøke å bli valgt og å oppleve at noen verdsetter deg for den du allerede er.
Vi snakker ofte om mot som noe vi viser når vi ikke er redde. Men det er jo nettopp når vi er redde, og likevel våger, at vi virkelig viser mot. Det krever ikke nødvendigvis mot å fortelle noen hva du føler når du allerede vet at følelsene er gjensidige. Det krever langt mer å åpne seg når du ikke vet hvordan den andre vil reagere. Å si at du savner noen, at du bryr deg, at du ønsker mer, eller at noe har såret deg. Det gjør deg sårbar, fordi du gir et annet menneske muligheten til både å møte deg og avvise deg.
Det krever ikke mot å være trygg. Det krever mot å være redd og likevel våge.
Det betyr ikke at du skal kaste deg inn i enhver relasjon eller ignorere signaler om at noe ikke er bra for deg. Tillit skal bygges over tid, og den andre må vise gjennom handling at det er trygt å åpne seg. Men når du møter noen som viser deg respekt, omsorg og interesse, må du også våge å gi relasjonen en mulighet. For hvordan skal noen kunne elske den du virkelig er, hvis du aldri lar dem møte deg?
Vi forbinder ofte kjærlighet med forelskelse, lidenskap og romantiske øyeblikk. Men kanskje ligger noe av det aller vakreste i noe langt enklere. Å ha et menneske som legger merke til deg. En som bryr seg om hvordan dagen din har vært, og som faktisk ønsker å høre svaret. En som merker når du er stille, og som spør om det er noe du vil snakke om. En som gleder seg over det som gjør deg glad, og som ønsker å forstå det som gjør deg lei deg.
Kjærlighet handler ikke bare om å ha noen å oppleve livet sammen med. Det handler også om å ha noen som er vitne til livet ditt. Som ser det du opplever, hvem du er, hvordan du utvikler deg, og som ønsker å være en del av det. Et menneske som bryr seg om både de store begivenhetene og de små, tilsynelatende ubetydelige øyeblikkene som til sammen utgjør et liv.
At livet ditt betyr noe for et annet menneske. Ikke fordi du er perfekt, men fordi du er deg.
Denne formen for nærhet finnes ikke bare i romantiske forhold. Den kan også finnes i dype vennskap og andre betydningsfulle relasjoner. Det avgjørende er ikke alltid hvilken merkelapp vi setter på forbindelsen, men hvordan vi møter hverandre, og hvilken plass vi gir hverandre i livene våre.
Vi kan lære mye om oss selv gjennom refleksjon, erfaringer og tid alene. Men det finnes sider ved oss som først blir tydelige i møte med andre mennesker. Kanskje oppdager du at du er mer leken enn du trodde. At du tør å være mer åpen, at du kan kjenne deg trygg på en måte du ikke har opplevd tidligere, eller at du har en evne til nærhet og sårbarhet som du nesten hadde glemt.
Noen mennesker får frem sider ved oss som vi savner, uten at vi nødvendigvis har vært klar over det. Det betyr ikke at de skaper disse sidene. De har vært en del av oss hele tiden. Men i møte med et annet menneske kan vi få muligheten til å uttrykke dem. Kanskje er det nettopp derfor enkelte møter gjør så sterkt inntrykk på oss. Ikke bare på grunn av hvem vi møter, men også på grunn av hvem vi får være.
Kjenner du deg igjen? Du trenger ikke finne ut av dette alene.
Jeg hjelper deg å se hva som holder deg fast, så du kan velge noen som også velger deg.
Kanskje er det ikke bare kjærligheten du savner. Kanskje savner du også den du er når du føler deg trygg sammen med et annet menneske.
Det finnes ingen garantier i kjærligheten. Du kan møte et fantastisk menneske uten at dere ender opp sammen. Du kan oppleve noe som betyr enormt mye, selv om det bare varer en kort periode. Det gjør ikke nødvendigvis opplevelsen mindre verdifull. Likevel har vi lett for å måle relasjoner etter hvor lenge de varer, som om et forhold først har vært vellykket dersom det varer livet ut. Som om kjærlighet som tar slutt, automatisk har vært mislykket.
Men hva med alt vi har opplevd, kjent og lært underveis? Hva med menneskene som har berørt oss, utfordret oss og vist oss noe nytt om hvem vi er? En relasjon trenger ikke vare evig for å ha betydning. Noen møter forandrer oss, selv om de aldri utvikler seg til et varig kjærlighetsforhold. Det betyr ikke at vi skal nøye oss med mindre enn det vi ønsker oss, eller bli værende i relasjoner som ikke er gode for oss. Det betyr at vi kan verdsette det vi har opplevd, uten å måtte gjøre det til noe annet enn det var.
Kjærlighet er ikke verdifull bare når den varer. Den er også verdifull for det den gir oss mens den finnes.
Kanskje er det nettopp dette som gjør kjærligheten verdt risikoen. At vi aldri kan vite på forhånd hvor lenge noe vil vare, eller hva et møte med et annet menneske kommer til å bety for oss. Vi kan ikke kontrollere hvordan noen vil reagere når vi viser hvem vi er. Vi kan ikke garantere at følelsene blir gjengjeldt, eller at en relasjon utvikler seg slik vi håper. Men vi kan velge hvordan vi selv møter kjærligheten.
Vi kan velge å være ærlige, våge å vise interesse og slutte å spille spill. Vi kan slutte å skjule følelsene våre og slutte å tro at vi må være en bestemt versjon av oss selv for å bli elsket. Vi kan lære å skille mellom mennesker som ikke er trygge for oss, og mennesker som faktisk gir oss en mulighet til å åpne oss.
For kanskje er ikke det største spørsmålet om du kommer til å bli såret igjen. Kanskje er spørsmålet hva du går glipp av dersom frykten alltid får bestemme. Hvor mange mennesker har du valgt bort før du egentlig ble kjent med dem? Hvor mange muligheter har du latt gå fra deg fordi du var redd for å vise interesse, bli avvist eller miste kontrollen?
Du trenger ikke miste deg selv for å finne kjærligheten. Du må våge å være deg selv for å kunne oppleve den nærheten du lengter etter.
Neste gang du møter et menneske som vekker noe i deg, som gjør deg nysgjerrig, glad eller kanskje litt redd, kan du spørre deg selv om du holder igjen fordi noe faktisk er galt, eller fordi det betyr noe for deg. For det er ikke alltid frykten som forteller deg at du skal gå. Noen ganger forteller den deg bare at du står foran noe som betyr noe.
Kjærlighet krever ikke at du skal være fryktløs. Den krever heller ikke at du skal gi slipp på grensene dine eller overse det du vet er viktig for deg. Men den krever at du våger å være til stede, være ærlig og la et annet menneske bli kjent med den du faktisk er.
For det er først når vi våger å vise hvem vi er, at vi gir noen muligheten til virkelig å se oss.
Du lengter etter å bli sett.
Men tør du virkelig la noen se deg?
Vil du forstå hva som trekker deg mot de samme valgene, og hvordan du kan velge annerledes neste gang?
Ta det første steget sammen med meg.
Du trenger ikke date alene. Jeg hjelper deg både som datingcoach og som matchmaker i Oslo.
