Det vanskeligste er ikke å bli avvist — det er å bli stående uten svar
Mange tror at det verste som kan skje i dating eller relasjoner, er å bli avvist. Ofte er det ikke avvisningen som gjør mest vondt, det er uklarheten.
Når du ikke helt vet hvor du har den andre. Når kontakten gradvis forandrer seg uten at noen sier noe direkte. Når ordene og handlingene ikke helt stemmer overens, og du begynner å bruke mer energi på å tolke enn på å faktisk være i relasjonen.
Mange kjenner på dette lenge før de tør å innrømme det for seg selv.
Man analyserer meldinger, merker små endringer i tonefall og prøver å forstå hva den andre egentlig føler. Man holder fast i gode øyeblikk, leter etter tegn og forsøker å finne mening i noe som aldri blir ordentlig tydelig.
Akkurat der blir mange stående altfor lenge.
Ikke fordi de er svake, og ikke fordi de ikke forstår hva som skjer. Men fordi håp og usikkerhet ofte er sterkere enn tydelighet. Når noe aldri blir ordentlig avsluttet, blir det også vanskeligere å gi slipp. Hjernen fortsetter å lete etter forklaringer, bekreftelser og tegn på at det man kjente faktisk var ekte.
Det er derfor uklarhet ofte kan være mer belastende enn et ærlig nei.
Et tydelig svar gjør vondt, men mangel på svar skaper uro. Den uroen gjør ofte at mennesker blir værende i situasjoner som egentlig ikke føles trygge eller stabile.
Mange begynner gradvis å tilpasse seg noe som aldri gir dem ordentlig ro. De venter litt til, forklarer bort litt mer og holder igjen egne behov for å ikke ødelegge stemningen eller presse den andre bort. Etter hvert handler relasjonen mindre om nærhet, og mer om å prøve å forstå hvor man egentlig står. Det er slitsomt å være i noe som må tolkes hele tiden.
For når noen virkelig ønsker å være der, trenger du ikke bruke all energien din på å lete etter tegn. Mange merker forskjellen lenge før de klarer å gi opp håpet.
