Du holder ikke fast i relasjonen – du holder fast i håpet
De fleste blir ikke værende fordi relasjonen faktisk gir dem det de trenger. De blir værende fordi de fortsatt håper at den skal begynne å gjøre det.
Håpet kan være utrolig sterkt i kjærlighet. Sterkere enn realiteten. Sterkere enn signalene. Sterkere enn det du egentlig kjenner innerst inne.
For når du først har investert følelser, tid, lengsel og drømmer i et menneske, er det vanskelig å gi slipp på tanken om hva relasjonen kunne ha vært dersom bare noe endret seg.
Dersom personen åpnet seg litt mer, ble tryggere.Mer tilgjengelig.Mer tydelig Mer villig til å velge deg fullt.
Derfor blir mange værende lenge etter at de egentlig har begynt å kjenne på uro. Ikke fordi de ikke ser det som skjer, men fordi de fortsatt håper.
Du holder ikke fast i hvem personen er. Du holder fast i håpet om at de en dag skal gi deg det du lengter etter
Det er også derfor mennesker ofte overser ting de normalt aldri ville akseptert. Utydelighet. Manglende initiativ. Lite nærhet. Fravær av trygghet. En relasjon som hele tiden føles halvveis.
For når vi ønsker noe sterkt nok, begynner vi ofte å tolke små øyeblikk som bevis på at det vi håper på fortsatt er mulig.
Et fint blikk. En god helg sammen. En melding som plutselig føles varm igjen. Små glimt av nærhet som gjør at håpet får nytt liv.
Plutselig begynner man å holde fast i potensialet i stedet for virkeligheten.
Det betyr ikke at mennesker er naive eller svake.
Det betyr bare at kjærlighet ofte aktiverer noe veldig dypt i oss: lengselen etter å bli valgt, møtt, forstått og elsket slik vi egentlig ønsker.
Men problemet oppstår når håpet blir sterkere enn det relasjonen faktisk viser deg over tid.
For da begynner mange å miste kontakten med egne behov. Man tilpasser seg, forklarer bort, venter litt til, håper litt til….
Helt til man en dag kjenner at man har brukt mer energi på å lengte etter kjærlighet enn på å faktisk motta den.
