Det er ikke personen du savner–du sørger over fremtiden du føler du har mistet
Relasjonen er over. Du vet det, du har kanskje til og med akseptert det, og allikevel gjør det vondt.
Det er nettopp dette mange synes er så vanskelig å forstå. For hvis du vet at forholdet er slutt, hvorfor kjenner du fortsatt så sterkt på savnet?
Hvorfor tenker du fortsatt på personen og hva som kunne vært? Hvorfor dukker følelsene opp når du tror du hadde kommet videre?
Mange tolker dette som et tegn på at de fortsatt er forelsket. At de fortsatt ønsker personen tilbake, at de kanskje har mistet den rette.
Ofte handler det om noe helt annet. For det er ikke alltid personen du savner, noen ganger er det fremtiden du hadde begynt å se for deg.
Du savner deg og hvem du er i et forhold
Da dere møttes, handlet det ikke bare om det som var der og da. Det handlet også om alt det som kanskje kunne komme.
Kanskje så du for deg helgene dere skulle tilbringe sammen. Reisene dere skulle ta. Hverdagen dere skulle dele.
Kanskje begynte du å se for deg hvordan livet kunne føles dersom dette utviklet seg til noe trygt, nært og varig.
Når relasjonen tar slutt, er det ikke bare personen som forsvinner. Det gjør også fremtiden…
Plutselig står du ikke bare igjen med et savn etter et menneske. Du står også igjen med tomrommet etter alle planene, tankene og forventningene du trodde lå foran dere.
Det er derfor savnet kan føles så sterkt, selv når du vet at personen ikke var riktig for deg.
Ikke nødvendigvis fordi du ønsker personen tilbake, men fordi en del av deg fortsatt sørger over det livet du håpet dere skulle få.
Mange av oss undervurderer hvor stor plass håpet tar.
Vi tror vi sørger over fortiden, men ofte sørger vi over fremtiden som ikke ble
Vi sørger over alle de små tingene vi trodde vi skulle få oppleve videre sammen.
Den trygge hverdagen. Følelsen av å ha noen å dele livet med. Alt det som levde i tankene våre lenge før det fikk sjansen til å bli virkelig.
Det er også derfor enkelte relasjoner er vanskeligere å komme over enn andre.
Ikke fordi kjærligheten nødvendigvis var større, men fordi håpet var det.
Noen ganger er det de relasjonene som avsluttes før de får utvikle seg fullt ut som setter de dypeste sporene.
Ikke fordi personen var perfekt, men fordi virkeligheten aldri fikk utfordre fantasien.
Du rakk aldri å se hele bildet, du rakk aldri å oppleve hvordan forholdet faktisk ville blitt over tid.
Det eneste du sitter igjen med, er muligheten for hva det kunne blitt, og muligheter er ofte vanskeligere å gi slipp på enn virkeligheten.
Derfor er det viktig å stille seg selv et ærlig spørsmål når savnet dukker opp:
Savner jeg personen eller savner jeg fremtiden jeg hadde begynt å håpe på?
For det er to helt forskjellige sorger.
Den ene handler om et menneske, den andre handler om en drøm. Ofte er det nettopp den forskjellen som gjør at følelsene begynner å gi mening.
For det som gjør mest vondt, er ofte ikke det som var. Det er det som aldri ble.
