Hadde du valgt deg?
Vi snakker mye om å finne den rette. En som er trygg, lojal og emosjonelt tilgjengelig. En som kommuniserer godt, vet hva han eller hun vil, behandler oss med respekt og ønsker det samme som oss.
Det er bra. Du skal vite hva du ønsker, og du skal ikke gå på kompromiss med det som virkelig betyr noe. Likevel er det noe interessant med hvor mye av oppmerksomheten vår som ligger på den andre.
Vi vurderer. Ser etter tegn. Kjenner etter om vi får nok. Om den andre er tilgjengelig nok, trygg nok, interessert nok, tydelig nok.
Vi lærer om røde flagg, grenser, tilknytning og hvilke egenskaper en god partner bør ha. Langt sjeldnere snur vi blikket.
Det du ønsker å finne, må også finnes i deg.
Ikke på en perfekt måte. Ingen kommuniserer riktig hele tiden, er trygg i enhver situasjon eller møter et annet menneske klokt når følelsene står i taket.
Det interessante er heller hva som skjer når noe blir vanskelig. Når man føler seg avvist. Når man ikke får viljen sin. Når partneren trenger noe annet enn det man selv trenger. Når man blir såret, misforstår eller kjenner usikkerheten ta over.
Det er da mange av de egenskapene vi etterspør hos andre virkelig blir satt på prøve i oss selv.
Trygghet er ikke bare noe man skal få. Det er også noe man skaper.
God kommunikasjon handler ikke bare om å ha en partner som forstår. Det handler også om å klare å si det som er vanskelig å si.
Om å lytte når man helst vil forsvare seg. Om å tåle at to mennesker kan oppleve den samme situasjonen forskjellig.
Respekt betyr mest når man er sint. Ærlighet betyr mest når sannheten gjør en sårbar. Nærhet betyr mest når det faktisk står noe på spill.
En god partner er derfor ikke et menneske uten feil. Det er et menneske som klarer å se seg selv. Som kan ta ansvar, reparere og si unnskyld.
Som ikke forventer at kjærlighet skal bety at den andre alltid forstår, alltid tilpasser seg eller alltid fyller det som mangler. En som investerer.
Forholdet vi har til oss selv følger også med.
Det merkes i hva vi godtar, hvordan vi setter grenser og hvor mye av oss selv vi er villige til å gi opp for å bli valgt. Det merkes i om vi klarer
å stå stødig når den andre har egne behov, eller om enhver avstand oppleves som et tegn på at kjærligheten er i ferd med å forsvinne.
Å elske seg selv handler ikke om å synes at alt ved seg selv er fantastisk. Det handler om å ikke forlate seg selv for å få noen andre til å bli.
Det finnes også en annen side ved ønsket om kjærlighet som vi snakker mindre om.
Mange lengter etter et forhold, men har samtidig bygget et liv hvor alt allerede har sin plass. Jobb, venner, barn, trening, reiser, vaner og planer.
Et godt og fullt liv. Så kommer et annet menneske inn, med sitt. Da er spørsmålet ikke bare om personen passer inn.
Et forhold krever at det etter hvert finnes plass til noe som ikke bare er mitt og ditt.
Kjærlighet krever plass til et vi.
Det betyr ikke å gjøre seg mindre eller gi opp livet man har skapt. Det betyr å være villig til å la et annet menneske få reell betydning. Å justere, prioritere og bygge noe som ikke fantes før dere møttes.
Kanskje er det derfor «Hadde du valgt deg?» er et mer interessant spørsmål enn det først høres ut som.
Ikke fordi svaret må være ja. Ikke fordi man først må bli en bedre versjon av seg selv for å fortjene kjærlighet. Det handler om å være like nysgjerrig på hva man selv bringer inn i et forhold som på hva man håper å få ut av det.
Vi skal fortsatt velge med omhu, ha standarder og vite hva vi trenger. Vi skal også kunne gå når noe vesentlig ikke stemmer – enten det handler om hvordan vi blir behandlet, hva vi ønsker oss av livet eller noe vi ikke kan gå på kompromiss med.
Kjærlighetslivet kan allikevel ikke bare handle om å finne den rette. På et tidspunkt møter den rette også oss.
