Når du har prøvd lenge og fortsatt er alene, er det ikke bare savnet som gjør vondt. Det er det du etter hvert begynner å tro om deg selv.
Du har lastet ned appene, slettet dem og lastet dem ned igjen. Du har gått på dater som virket lovende, og hatt samtaler som plutselig ble stille.
Du har vært åpen, og du har vært forsiktig. Du har prøvd å ikke ville for mye, og du har prøvd å vise at du faktisk vil.
Rundt deg finner folk hverandre. Venner flytter sammen, kollegaer forlover seg, og noen som gikk fra hverandre i fjor, legger allerede ut bilder med noen nye.
Du gleder deg på deres vegne. Samtidig kjenner du et lite stikk du helst ikke vil innrømme.
Så kommer spørsmålet, gjerne sent en kveld etter enda en date som ikke ble noe av, eller når noen forteller at de har møtt en: Hvorfor ikke meg?
Fra «jeg har ikke møtt noen» til «det må være noe galt med meg» er det et lite steg som gjør veldig vondt.
I starten handlet det om at du ikke hadde møtt den rette ennå. Det var timing, uflaks og feil mennesker. Etter hvert skjer det noe.
Forklaringen flytter seg fra det som skjer rundt deg, til noe inni deg. Kanskje er du for mye. Kanskje er du for lite. Kanskje er det noe ved deg som andre ser, og som du selv ikke får øye på. Det gjør det ikke lettere at du sammenligner det du kjenner på innsiden, med det andre viser på utsiden.
Du ser parene på middagen og bildene fra ferien. Du ser ikke kranglene i bilen hjem, de som blir fordi de er redde for å være alene, eller de som møttes helt tilfeldig fordi de satt ved siden av hverandre et sted en kveld.
I tillegg kommer spørsmålene. «Har du møtt noen?» «Hvordan går det med kjærligheten?» De stilles i familieselskaper, på julebord og over en kaffe, som regel vennlig ment. Likevel minner de deg om at det forventes at du skal være to. Det stopper ikke med alderen.
Er du rundt tretti, spør folk når du skal etablere deg. Er du femti og har vært gjennom et brudd, spør de om du ikke snart skal finne noen ny. Er du sytti, er det kanskje ingen som spør lenger, og det kan være like vondt, som om alle har gitt opp på dine vegne.
Skammen er sjelden høylytt. Den viser seg i de små tingene du sier og gjør.
Du sier «jeg gidder ikke date mer». Egentlig er det ikke datingen du er lei av. Du er lei av å håpe og bli skuffet, og lei av den lille klumpen i magen når du venter på et svar som aldri kommer.
Du lar være å fortelle en god venn hvor vondt det er. Du har sagt det før, og du føler at du burde ha kommet over det nå. Du vil ikke være den som alltid snakker om det samme, så du ler det bort og bytter tema.
Etter en date sitter du heller alene og går gjennom alt som ble sagt, leter etter tegn og prøver å forstå hva som skjedde.
Du toner ned hvor mye du ønsker deg en kjæreste. Når noen spør, sier du at du har det fint alene, at det ikke haster og at du har nok med jobb og venner.
Noe av det er sant. Det er bare ikke hele sannheten.
Det kan også endre måten du dater på. Du spiller kul for å ikke virke for ivrig. Du sier ikke hva du trenger, fordi du ikke vil være vanskelig. Du blir værende litt for lenge hos noen som gir deg litt for lite, fordi en stemme inni deg sier at du burde være glad for at noen vil ha deg i det hele tatt.
Spørsmålet «hvorfor ikke meg?» bygger ofte på en tanke om at de som har funnet noen, har gjort noe riktig, og at du har gjort noe feil.
Slik fungerer det sjelden. Mange par fant hverandre fordi de var på samme fest, i samme vennegjeng eller på samme jobb på riktig tidspunkt.
Noen som er i et forhold, har det ensommere enn deg. Det å ha en partner er ikke et bevis på at man fortjener kjærlighet mer enn andre.
Kjærlighet er ikke en eksamen du har strøket på.
Det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe. Du kan bli kjent med mønstrene dine og forstå hvorfor du trekkes mot dem du trekkes mot.
Du kan bli tydeligere på hvem du faktisk passer med. Når du møter noen du liker, kan du tørre å vise interesse, si hva du trenger og finne ut om dere vil det samme, i stedet for å gå og håpe. Det må bare starte et annet sted enn i troen på at du er feil.
Hva skjer hvis ingen får vite det? Ingenting dramatisk. Livet går videre. Du fortsetter å si at det går fint, og etter hvert tror kanskje både du og de rundt deg på det. Du blir den som klarer seg så godt alene. Savnet forsvinner likevel ikke. Det blir bare noe du bærer alene.
Ønsket blir litt mindre for hvert år, ikke fordi det betyr mindre, men fordi det har blitt for vondt å kjenne på.
Savnet blir ikke mindre tungt av at du bærer det alene.
Kanskje er det første steget verken en ny app eller en ny date. Kanskje er det å si det høyt, til en venn du stoler på eller til noen som kan hjelpe deg å sortere erfaringene, så du slipper å sitte alene med dem. «Jeg savner å ha noen, og det gjør fortsatt vondt.»
Den setningen er ikke et nederlag. Den er ærlig. Når du sier den høyt, blir den lettere å bære. Kanskje oppdager du også at den du forteller det til, kjenner seg igjen mer enn du trodde.
